Og så vil eg berre takke hjertelig til alle dei som har bidratt til bøsseberingsaksjoen vår på onsdag, både som bøsseberarar, sjåførar, givarar og forbederar. Vi hadde ikkje greidd det utan dokke!
Vi fikk inn 27 163 kr, som går direkte til Indonesia.
(Vil dokke lese meir om kva pengane går om, les reisebloggane mine lenger nede på sida.)
Helsing takknemlige prosjektansvarlige, Lars-Petter Ødegård, Ruth Iren Tronstad og meg sjølv!
laurdag 17. november 2007
Lettelse...
I går var endelig dagen eg har venta på lenge.. Eg spaserte inn på biltilsynet temmelig nærvøs, og med ein visshet om at eg kom til å gå ut igjen skuffa. Eg tok meg ein kølapp og venta på at mitt tal skulle komme opp på skjermen over eine skranken. Eg gikk bort og fikk ordna med visse formaliteter som å sjekke id og å ta bilde, noke som ikkje vart altfor vellykka, for så å bli ført inn i eit rom med fleire datamaskiner eg kunne velge mellom. Eg satte meg ned med ein av dei og starta fort på den skumle testen. Då eg hadde sett igjennom tre gongar og fant ut at det ikkje var fleire ting eg kunne eller ville forandre på trykkte eg "avslutt" og venta spent på resultatet. Då der stod, mot all forventing, "Gratulerer, du har bestått", trudde eg nesten ikkje mine eigne auge og måtte lese gjennom fleire gonga før eg faktisk trudde det som stod der. Deretter gjekk eg ut i resepsjonen igjen og fikk utskrift av resultatet, greidde eg ikkje lenger å skjule smilet. Eg hadde berre 2 av 7 mulige feil. For ein fantastisk dag! :D No sleppe eg å lese noke meir i den teoriboka igjen, noke som er stor lettelse.
tysdag 13. november 2007
Heime igjen...
Då var eg tilbake på Vestborg, å så tenkte eg at eg kunne legge ut noken bilde og fortelle frå heim turen.
Først på dagen i går, før vi reiste, var det morgensamling, eller misjonærsamling på kontoret, deretter hadde vi litt tid på å pakke ferdig og dusje før Silje Stavland kjørte oss til flyplassen.
Flyet gikk 15.25 frå Medan, og vi møtte opp tidlig, ca 2,5 time før, og sjekka inn bagasjen, og sidan alle tek ting så avslappa i Indonesia, så gikk det vel så lenge før vi fikk komme oss gjennom passkontrollen og satte oss ned å venta på å få gå ombord.
Så var det rett til Kuala Lumpur, Malaysia, der vi måtte vente i 6 tima. Det vart ganske langdrygt, men vi kvalte tida med litt lesing, mat på Burger King og ein kaffi på Starbucks, og så det å måtte finne fram og få tak i biletta tok no si tid. Deretter var det ein 13 timers flytur til Amsterdam, i ein jumbo-jet med to etasja :D Igjen på den longe turen var det berre eg som fikk sove, stakkars Rikke satt der og fikk ikkje blund på augene.
I Amsterdam venta vi i nesten 4 tima, og tok derfrå forskjellige fly, eg til Oslo og ho til Trondheim.
Så var det Gardermoen, der eg måtte hente bagasjen for så å sjekke den inn igjen til flyet til Vigra. Og eg stod der heilt åleine og tenkte, vær så snill, la bagasjen vere der, og den kom aldri, bag etter bag kom ut, men aldri min, men så heilt til slutt kom den endelig då, så det var ein stor lettelse då :P Og så var det å vente 3 tima der før flyet gikk vidare til Vigra.
På Vigra var det å ta imot kofferten og så rett på flybussen, og når eg kom til Moa fann eg ut at eg slapp å vente så lenge som frykta, bussen gikk vidare berre 15 minutt etter.
Og så var dete på den bussen og ingen dramatikk før vi kjørte ut av Sykkylven sentrum og bussen plutselig snudde og kjørte andre veien og mot Hundeidvik. Eg og Asbjørn, som eg møtte på Moa, trudde at vi egentlig skulle ha bytta buss i Sykkylven og at vi i staden havna i Hundeidvika og måtte få noken til å hente oss der, men heldigvis så snudde bussen på ekornes og tok veien mot Stranda igjen.
Det var heldigvis all dramatikken på heile turen, og turen vart veldig lang og kjedelig, og varte i heile 26 tima frå vi reiste frå huset til Maren til eg kom tilbake til Vestborg.
Lunsj hos familien Helland, med deilig lasagne.
Gudsteneste i kirka med 1500 menneske i.
Ein matrett vi fikk beståande av bitte små fisk og nøtter, det som ser ut som sprøstekt løk er egentlig fisk.
Ein tømmerbil hadde velta slik at vi måtte vente i litt over 30 min før vi fikk sleppe forbi.
Smakte på svin kokt i blod, på ein liten lokal restaurant, der vi åt med fingrane.
Rismarker som blir ødelagde og noken som blir ombygd til byggefelt for gruvearbeidarane.
Møte i ein av landsbyane som er ramma av gullgruva
Kirke i den eine landsbyen, der vi hadde det eine møte.
Nokre unga som følgt oss i den andre landsbyen som er prega av gruvedrifta.
Jungeltur med Rikke, Silje Herje og David.
Inni mellom greinene skal der vere ein ape.
David på tur i jungelen med paraplyblad :D
Silje og Nowall, sønnen til noken venna av Silje. Sjå kor søt han er!
Påleøya, Jaring Halus.
Geit på Jaring Halus, som går i dei søppelfylte gatene å leita etter mat
Noken av barna på Jaring Halus står utanfor barnehagen fordi dei ikkje har råd til å gå i barnehagen.
Ungane i barnehagen følger nøye med når Silje Herje fortel dei om korleis dei skal pusse tennene. Sidan religionen her er Islam, må ungane og lærarane gå med sjal og dekke seg til.
Kjem masse fleire bilde etter kvart.
Først på dagen i går, før vi reiste, var det morgensamling, eller misjonærsamling på kontoret, deretter hadde vi litt tid på å pakke ferdig og dusje før Silje Stavland kjørte oss til flyplassen.
Flyet gikk 15.25 frå Medan, og vi møtte opp tidlig, ca 2,5 time før, og sjekka inn bagasjen, og sidan alle tek ting så avslappa i Indonesia, så gikk det vel så lenge før vi fikk komme oss gjennom passkontrollen og satte oss ned å venta på å få gå ombord.
Så var det rett til Kuala Lumpur, Malaysia, der vi måtte vente i 6 tima. Det vart ganske langdrygt, men vi kvalte tida med litt lesing, mat på Burger King og ein kaffi på Starbucks, og så det å måtte finne fram og få tak i biletta tok no si tid. Deretter var det ein 13 timers flytur til Amsterdam, i ein jumbo-jet med to etasja :D Igjen på den longe turen var det berre eg som fikk sove, stakkars Rikke satt der og fikk ikkje blund på augene.
I Amsterdam venta vi i nesten 4 tima, og tok derfrå forskjellige fly, eg til Oslo og ho til Trondheim.
Så var det Gardermoen, der eg måtte hente bagasjen for så å sjekke den inn igjen til flyet til Vigra. Og eg stod der heilt åleine og tenkte, vær så snill, la bagasjen vere der, og den kom aldri, bag etter bag kom ut, men aldri min, men så heilt til slutt kom den endelig då, så det var ein stor lettelse då :P Og så var det å vente 3 tima der før flyet gikk vidare til Vigra.
På Vigra var det å ta imot kofferten og så rett på flybussen, og når eg kom til Moa fann eg ut at eg slapp å vente så lenge som frykta, bussen gikk vidare berre 15 minutt etter.
Og så var dete på den bussen og ingen dramatikk før vi kjørte ut av Sykkylven sentrum og bussen plutselig snudde og kjørte andre veien og mot Hundeidvik. Eg og Asbjørn, som eg møtte på Moa, trudde at vi egentlig skulle ha bytta buss i Sykkylven og at vi i staden havna i Hundeidvika og måtte få noken til å hente oss der, men heldigvis så snudde bussen på ekornes og tok veien mot Stranda igjen.
Det var heldigvis all dramatikken på heile turen, og turen vart veldig lang og kjedelig, og varte i heile 26 tima frå vi reiste frå huset til Maren til eg kom tilbake til Vestborg.
Lunsj hos familien Helland, med deilig lasagne.
Gudsteneste i kirka med 1500 menneske i.
Ein matrett vi fikk beståande av bitte små fisk og nøtter, det som ser ut som sprøstekt løk er egentlig fisk.
Ein tømmerbil hadde velta slik at vi måtte vente i litt over 30 min før vi fikk sleppe forbi.
Smakte på svin kokt i blod, på ein liten lokal restaurant, der vi åt med fingrane.
Rismarker som blir ødelagde og noken som blir ombygd til byggefelt for gruvearbeidarane.
Møte i ein av landsbyane som er ramma av gullgruva
Kirke i den eine landsbyen, der vi hadde det eine møte.
Nokre unga som følgt oss i den andre landsbyen som er prega av gruvedrifta.
Jungeltur med Rikke, Silje Herje og David.
Inni mellom greinene skal der vere ein ape.
David på tur i jungelen med paraplyblad :D
Silje og Nowall, sønnen til noken venna av Silje. Sjå kor søt han er!
Påleøya, Jaring Halus.
Geit på Jaring Halus, som går i dei søppelfylte gatene å leita etter mat
Noken av barna på Jaring Halus står utanfor barnehagen fordi dei ikkje har råd til å gå i barnehagen.
Ungane i barnehagen følger nøye med når Silje Herje fortel dei om korleis dei skal pusse tennene. Sidan religionen her er Islam, må ungane og lærarane gå med sjal og dekke seg til.
Kjem masse fleire bilde etter kvart.
søndag 11. november 2007
Siste dagane i Medan
I går laurdag, var det litt forskjellige aktiviteter. Først på dagen var det "søndagsskule" på kontoret til NLM her i Tasbi, som er det området vi bor i. På søndagsskulen er det normalt rundt 10-15 unga frå alle nasjonaliteta og ulike religiøse bakgrunna. Alle dei norske ungane går der, og i tillegg er der både canadiske, franske, kinesiske og indonesiske. Dei fleste av ungane har kristne foreldre, men der er også ein som har buddhistiske foreldre, som trivest kjempe godt på søndagsskulen. Han får egentlig ikkje lov å gå på søndagsskulen, men han vil veldig ofte overnatte med Benjamin, eldste til Herje, på fredagskveldane, sånn at han får vere med på "søndagsskulen". Det er for det meste Maren, Berit og Silje Herje som har ansvaret for søndagsksulen, men der er også eit anna indonesisk ektepar som har andakter og slikt av og til.
Så var vi å fikk prøve og justert og henta kjolane våre. Og dei vart knall fine, både kjolen min og kebayaen til Rikke. Og så gikk vi litt rundt på eit marked. Vi gikk sammen med
På kvelden i går var vi i ei anna GKPI kirke litt lenger ut på landsbygda, i lag med Kjell Audun, Det var ei heilt anna type kirke enn den første GKPI kirka vi var i. Denne var heilt enkel, med benka uten rygg og einaste utsmykka var eit enkelt kors på eine veggen og en enkel talerstol. Alle som var der tok skikkelig godt imot oss, og prøvde seg litt på engelsk og prøvde å få prate med oss. Og alle blir skikkelig glad viss vi teke fram kameraet å vil ta bilde av dei, spesielt ungane som blir heilt ville og alle vil sjå på og alle vil bli tatt bilde av. Og så heilt til slutt så fikk vi komme inn til lederane for kirka og fikk kake og vatn og snakka litt med dei. Enda ein veldig hyggelig opplevelse. I gudstenesta såg vi ein film kallt Fighting the Giants, som var ein veldig bra film, med eit godt budskap. Anbefalt.
I dag søndag som då er siste dagen her, var vi først i ei metodist kirke som misjonærane her bruka å gå i nesten kvar søndag. Det er ei internasjonal kirke der gudstenestene foregår på engelsk, så det var veldig greit å kunne få med seg det som skjedde. Deretter var det felles lunsj, med alle misjonærane og ungane og oss, vi åt på Spageddis og koste oss veldig, eg har blitt så glad i alle misjonærane her.
Etterpå var det ein liten tur heim igjen og så kjørte vi å besøkte hushjelpa til Berit og Jørn Helland, Murni. Heilt fantastisk dame, på 24 år som forsørga åleine begge foreldra og broren som ikkje greie å jobbe, faren er senil og går ofte turar, men finn ofte ikkje veien heim igjen, mora er lam frå hofta og ned og kan ikkje gå og broren har ein hjerneskade etter å ha blitt slått av medelevar på skulen sin. Og her i Indonesia er det ingenting som heite sjukeheim eller uføretrygd eller noke sånt, så det er veldig vanskelig å forsørge så mange på ei lita lønn, så Murni har 2 jobba. Det som er så fantastisk er at sjølv om dei har det så vanskelig, så er dei så sprudlande og glade og servera oss cola når vi kjem uinvitert og er så glad for å sjå oss. Det er deilig.
Etter besøket med Murni, så var det heim igjen for å ta imot skoa våre som var ferdig og vart levert på døra til oss, og så måtte vi selfølgelig prøve kjolane og skoa igjen sånn at Silje Herje og Mariell kunne få sjå oss. :D Så gikk vi på Sun plaza igjen og åt mat og eg fikk kjøpe meg ein del billige DVDa. Og så tok vi oss ein tur på j. co og fikk oss litt kaffi og donuts. Det er så billig her at ein kan gå ut og ete, og berre slappe av og ikkje tenke på at ein må lage middag.
Og i morga så skal vi reise, men før det skal vi på misjonærsamling igjen på morgenen. Og så blir det ei loooooong reise heim igjen til Norge. Og så er det tilbake til travle daga på Vestborg med lekse og innsamlingsaksjon og alt som høre med til det.
Så var vi å fikk prøve og justert og henta kjolane våre. Og dei vart knall fine, både kjolen min og kebayaen til Rikke. Og så gikk vi litt rundt på eit marked. Vi gikk sammen med
På kvelden i går var vi i ei anna GKPI kirke litt lenger ut på landsbygda, i lag med Kjell Audun, Det var ei heilt anna type kirke enn den første GKPI kirka vi var i. Denne var heilt enkel, med benka uten rygg og einaste utsmykka var eit enkelt kors på eine veggen og en enkel talerstol. Alle som var der tok skikkelig godt imot oss, og prøvde seg litt på engelsk og prøvde å få prate med oss. Og alle blir skikkelig glad viss vi teke fram kameraet å vil ta bilde av dei, spesielt ungane som blir heilt ville og alle vil sjå på og alle vil bli tatt bilde av. Og så heilt til slutt så fikk vi komme inn til lederane for kirka og fikk kake og vatn og snakka litt med dei. Enda ein veldig hyggelig opplevelse. I gudstenesta såg vi ein film kallt Fighting the Giants, som var ein veldig bra film, med eit godt budskap. Anbefalt.
I dag søndag som då er siste dagen her, var vi først i ei metodist kirke som misjonærane her bruka å gå i nesten kvar søndag. Det er ei internasjonal kirke der gudstenestene foregår på engelsk, så det var veldig greit å kunne få med seg det som skjedde. Deretter var det felles lunsj, med alle misjonærane og ungane og oss, vi åt på Spageddis og koste oss veldig, eg har blitt så glad i alle misjonærane her.
Etterpå var det ein liten tur heim igjen og så kjørte vi å besøkte hushjelpa til Berit og Jørn Helland, Murni. Heilt fantastisk dame, på 24 år som forsørga åleine begge foreldra og broren som ikkje greie å jobbe, faren er senil og går ofte turar, men finn ofte ikkje veien heim igjen, mora er lam frå hofta og ned og kan ikkje gå og broren har ein hjerneskade etter å ha blitt slått av medelevar på skulen sin. Og her i Indonesia er det ingenting som heite sjukeheim eller uføretrygd eller noke sånt, så det er veldig vanskelig å forsørge så mange på ei lita lønn, så Murni har 2 jobba. Det som er så fantastisk er at sjølv om dei har det så vanskelig, så er dei så sprudlande og glade og servera oss cola når vi kjem uinvitert og er så glad for å sjå oss. Det er deilig.
Etter besøket med Murni, så var det heim igjen for å ta imot skoa våre som var ferdig og vart levert på døra til oss, og så måtte vi selfølgelig prøve kjolane og skoa igjen sånn at Silje Herje og Mariell kunne få sjå oss. :D Så gikk vi på Sun plaza igjen og åt mat og eg fikk kjøpe meg ein del billige DVDa. Og så tok vi oss ein tur på j. co og fikk oss litt kaffi og donuts. Det er så billig her at ein kan gå ut og ete, og berre slappe av og ikkje tenke på at ein må lage middag.
Og i morga så skal vi reise, men før det skal vi på misjonærsamling igjen på morgenen. Og så blir det ei loooooong reise heim igjen til Norge. Og så er det tilbake til travle daga på Vestborg med lekse og innsamlingsaksjon og alt som høre med til det.
fredag 9. november 2007
Shopping dag
Dagen i dag starta med ei ungdomsgudstjeneste på eit universitet her i Medan. Det var masse bra lovsang og ein unge taler. Der var ikkje så mange på den gudstenesta som det var på den første vi var på, men det var likevel sterkt å sjå og høre at dei song frå hjertet. Og så var der ei jente som hadde mista foreldra sine for nesten ein måned sidan, og då hadde dei tatt ho fram til talerstolen og bedt for ho og støtta ho, og det vise berre kor masse dei bryr seg om kvarandre og tek vare på kvarandre.
Etter gudstenesta var det shopping og lunsj ute med jentene, det var Rikke, Maren, Silje Herje, Silje Stavland og dattera Maria på 2,5 måned, og Berit og dattera Naomi på 1 år. Vi var på ein sånn trefigur butikk og kjøpte forskjellige suvenira og smykkeskrin, og Rikke kjøpte sej to knallfine bilde, som var svarte pynta med kvite skjell, som hørte sammen. Og så åt vi lunsj på pizza hut og satt lenge å koste oss der. Deretter kjørte vi bort på ein sånn lita bod, der dei solgte fotballdrakter, både Medan- og Indonesiadrakter. Alle kjøpte noken kvar, og dei som jobba der vaar storfornøgde og hadde sikkert aldri fått solgt så mange drakte på ein gong før, vi kjøpte drakte for ca 600 000 indonesiske rupier som er ca 400 norske kroner, som for monge indoneserar er ei heil månedslønn og meir til. Så kjørte vi bort til eit marked, der dei solgte litt forskjellige kle og putetrekk og sånne ting, men der var ikkje så veldig masse fint der då. Så reiste vi "heim" igjen.
Så var det kvelds med familien Herje, der vi fikk Taco. Og så fikk vi kaffi og ein skikkelig god juice, kallt terung belanda, det er den besdte juicen eg he smakt noken gong, nam... Og så prata vi og koste oss og såg ein film om noken engelske misjonæra som hade reist til ein heilt ukjent stamme inne i jungelen og fortalt dei om Jesus og greidd å skape fred mellom to ulike landsbya. Denne stammen hadde vore kannibalar heilt til desse misjonærane hadde fått omvendt dei og dei hadde sett på forræderi som nesten heligt, det var ein veldig interessant film.
Etter gudstenesta var det shopping og lunsj ute med jentene, det var Rikke, Maren, Silje Herje, Silje Stavland og dattera Maria på 2,5 måned, og Berit og dattera Naomi på 1 år. Vi var på ein sånn trefigur butikk og kjøpte forskjellige suvenira og smykkeskrin, og Rikke kjøpte sej to knallfine bilde, som var svarte pynta med kvite skjell, som hørte sammen. Og så åt vi lunsj på pizza hut og satt lenge å koste oss der. Deretter kjørte vi bort på ein sånn lita bod, der dei solgte fotballdrakter, både Medan- og Indonesiadrakter. Alle kjøpte noken kvar, og dei som jobba der vaar storfornøgde og hadde sikkert aldri fått solgt så mange drakte på ein gong før, vi kjøpte drakte for ca 600 000 indonesiske rupier som er ca 400 norske kroner, som for monge indoneserar er ei heil månedslønn og meir til. Så kjørte vi bort til eit marked, der dei solgte litt forskjellige kle og putetrekk og sånne ting, men der var ikkje så veldig masse fint der då. Så reiste vi "heim" igjen.
Så var det kvelds med familien Herje, der vi fikk Taco. Og så fikk vi kaffi og ein skikkelig god juice, kallt terung belanda, det er den besdte juicen eg he smakt noken gong, nam... Og så prata vi og koste oss og såg ein film om noken engelske misjonæra som hade reist til ein heilt ukjent stamme inne i jungelen og fortalt dei om Jesus og greidd å skape fred mellom to ulike landsbya. Denne stammen hadde vore kannibalar heilt til desse misjonærane hadde fått omvendt dei og dei hadde sett på forræderi som nesten heligt, det var ein veldig interessant film.
torsdag 8. november 2007
Jaring Halus
I dag var vi på påleøya Jaring Halus, eg, Rikke, Silje Herje og Berit og så sjåføren vår, det var ein spennandes opplevelse. Vi kjørte først bil i 1,5 - 2 tima, og så tok vi båt i ca 30 min ut til den avsidesliggandes øya. Det var ingen båt sånn so vi er vant med, ikkje noken slags hurtigbåt, men ein gammal trebåt, veldig smal og lav og med ein motor som bråka noke forferdelig. Når vi kom fram hadde vi nesten vondt i ørene :P Då vi kom dit var første inntrykket mitt at det va skikkelig kult at heile landsbyen låg på påla, fjøle sånn ca 2 meter opp frå bakken å ut i sjøen og heile pakka, men då vi kom nærmare og gikk i land, fekk eg ei litt anna oppfattning. Vi hadde fått fortalt litt om korleis det var, men det må nesten opplevast. Vegane, viss ein kan kalle det det, va for det meste av gamle å halvvegs råtne treplanka, med store tomrom mellom monge av plankane, sånn at ein måtte konsentrere seg veldig for ikkje å trakke igjennom. Noken av vegane litt lenger inn på øya var av sement. Rundt vegane var det så masse søppel og skit og forskjellige dyr så longta ganske grusomt. Og så lukta det fisk over heile, sida det er fisk dei leve av på øya, ikkje sånne store fine seia å torska som vi får her, men små kvite, gullfisk lignandes fiska, i massevis. Dette tørka dei og dei får selgt det til byen for ein veldig liten penge, og det er nesten einaste inntektskilda dei har, dei har ikkje muligeheten til å tjene penga på andre måta, så dei er veldig fattige. Dei fiska også reke, krabba, andre store gullfiska og noke som dei kalla blanko, som er noken rare skalldyr.
På denne øya har dei greidd å lage til ein barnehage, faktisk ein veldig bra barnehage, med omtrent 70 unga. Vi gikk til barnehagen først der Silje hadde undervisning om korleis ein skal pusse tenna. Dinne barnehagen er eit av prosjekta vi skal samle inn til. Vi skal støtte dei med penga slik at barnehagen kan få meir helseundervisning. Grunnen til at dei må undervise om tannpuss, noke som vi teke for gitt, er at dei ikkje ser poenget med det, dei skjønna ikkje at dårlig tannhygiene ødelegge tennene deira, det er derfor nesten alle, både ungane og dei voksne, har råtne og stygge tenner. Andre ting dei jobba for er å prøve å lære foreldra på Jaring Halus en annen måte å oppdra ungane sine på, fordi det er veldig monge som slår og mishandla barna sine når dei ikkje oppføre seg bra. Misjonærane skal undervise foreldra om ein alternativ måte å oppdra ungane sine på, som ikkje innebære å slå barna sine. I barnehagen synge dei, leika og tegna, og dei har det gøy der, men så er der så mange som ikkje har råd til, eller er villige til å ha ungane sine i barnehagen, å det er trist. Då vi var der, var det monge unga som ikkje kunne vere med, men som stod i døropninga og såg lengselsfullt inn. Eg syntest så synd på dei, og skulle ønske eg kunne gjere noke for dei, men det er vanskelig.
I barnehage er der 5 lærera, med god utdanning og dei er flinke pedagogiske, men dei er altfor få, og 70 unga som skal passast på og nesten ingen lønn, så blir det ikkje så veldig motiverandes å jobbe der. Lærerane er nesten frivillige arbeidera der.
Etter vi var i barnehagen fekk vi ei omvisning rundt på øya, no når vi var der var det høgvatn og heile landsbyen var dekt med vatn, men når det er lavvatn der har dei ei strand der dei spelar fotball på, med nokre stolpar som mål, men den stranda er også ei form for utedo, så misjonærane som har spelt fotball der har sagt at dei ofte har opplevd å gli i diverse avføring og det som verre er. Det er ingen form for hygiene og dei har veldig lite reint vatn. Dei får kjøpt inn ein del vannflaske med reint vatn, men ikkje alle har råd til å få reint vatn alltid. Dei har prøvd å få borra hol for å få reint vatn, og dei har lykkast ein gong, men jorda er så uroleg der at berre nokre dagar etter var holet tetta igjen og dei måtte begynde på nytt, så det er veldig vanskelig for dei med reint vatn. Etterpå fikk vi komme på besøk til ein av lærarane i barnehagen, ho har 7 ungar, men likevel teke ho i mot alle dei andre ungane også. Vi satt i huset hennar og song og leika oss. Dei har så god omsorg for kvarandre, det er så godt å sjå. Sjølv om dei har sine egne unga å passe på så gjer det ingenting å passe på ein flokk til med unga. Dei er glad i kvarandre og teke vare på kvarandre, dei størst ungane teke vare på dei minste. Og så er dei så skjønne då, eg er berre heilt forelska i dei, å viss eg noken gong skal adoptere ein unge, så skal eg ha ein indonesisk unge. Dei er så fine og søte og dei har så fine smil. Dersom vi teke fram kameraet og teke bilde av dei blir dei så begeitra og vil sjå bilda og vil bli tatt bilde av, og dei gleda seg sånn over det. Eg hadde nesten ikkje lyst til å reise derifrå igjen etterpå fordi dei var så herlige. Jaring Halus er virkelig verdt å besøke. Det er eit så forskjellig samfunn frå det vi er vande med, at det kan ikkje forklarast, det må berre opplevast. Og så får du så lyst til å gjer noke for dei, å hjelpe dei, men du veit liksom ikkje kva du skal gjere.
Bilde kjøme når eg har komt tilbake til Norge og har fått min egen PC og fått bilde inn på dataen. Så dokke får berre vente i spenning :D
På denne øya har dei greidd å lage til ein barnehage, faktisk ein veldig bra barnehage, med omtrent 70 unga. Vi gikk til barnehagen først der Silje hadde undervisning om korleis ein skal pusse tenna. Dinne barnehagen er eit av prosjekta vi skal samle inn til. Vi skal støtte dei med penga slik at barnehagen kan få meir helseundervisning. Grunnen til at dei må undervise om tannpuss, noke som vi teke for gitt, er at dei ikkje ser poenget med det, dei skjønna ikkje at dårlig tannhygiene ødelegge tennene deira, det er derfor nesten alle, både ungane og dei voksne, har råtne og stygge tenner. Andre ting dei jobba for er å prøve å lære foreldra på Jaring Halus en annen måte å oppdra ungane sine på, fordi det er veldig monge som slår og mishandla barna sine når dei ikkje oppføre seg bra. Misjonærane skal undervise foreldra om ein alternativ måte å oppdra ungane sine på, som ikkje innebære å slå barna sine. I barnehagen synge dei, leika og tegna, og dei har det gøy der, men så er der så mange som ikkje har råd til, eller er villige til å ha ungane sine i barnehagen, å det er trist. Då vi var der, var det monge unga som ikkje kunne vere med, men som stod i døropninga og såg lengselsfullt inn. Eg syntest så synd på dei, og skulle ønske eg kunne gjere noke for dei, men det er vanskelig.
I barnehage er der 5 lærera, med god utdanning og dei er flinke pedagogiske, men dei er altfor få, og 70 unga som skal passast på og nesten ingen lønn, så blir det ikkje så veldig motiverandes å jobbe der. Lærerane er nesten frivillige arbeidera der.
Etter vi var i barnehagen fekk vi ei omvisning rundt på øya, no når vi var der var det høgvatn og heile landsbyen var dekt med vatn, men når det er lavvatn der har dei ei strand der dei spelar fotball på, med nokre stolpar som mål, men den stranda er også ei form for utedo, så misjonærane som har spelt fotball der har sagt at dei ofte har opplevd å gli i diverse avføring og det som verre er. Det er ingen form for hygiene og dei har veldig lite reint vatn. Dei får kjøpt inn ein del vannflaske med reint vatn, men ikkje alle har råd til å få reint vatn alltid. Dei har prøvd å få borra hol for å få reint vatn, og dei har lykkast ein gong, men jorda er så uroleg der at berre nokre dagar etter var holet tetta igjen og dei måtte begynde på nytt, så det er veldig vanskelig for dei med reint vatn. Etterpå fikk vi komme på besøk til ein av lærarane i barnehagen, ho har 7 ungar, men likevel teke ho i mot alle dei andre ungane også. Vi satt i huset hennar og song og leika oss. Dei har så god omsorg for kvarandre, det er så godt å sjå. Sjølv om dei har sine egne unga å passe på så gjer det ingenting å passe på ein flokk til med unga. Dei er glad i kvarandre og teke vare på kvarandre, dei størst ungane teke vare på dei minste. Og så er dei så skjønne då, eg er berre heilt forelska i dei, å viss eg noken gong skal adoptere ein unge, så skal eg ha ein indonesisk unge. Dei er så fine og søte og dei har så fine smil. Dersom vi teke fram kameraet og teke bilde av dei blir dei så begeitra og vil sjå bilda og vil bli tatt bilde av, og dei gleda seg sånn over det. Eg hadde nesten ikkje lyst til å reise derifrå igjen etterpå fordi dei var så herlige. Jaring Halus er virkelig verdt å besøke. Det er eit så forskjellig samfunn frå det vi er vande med, at det kan ikkje forklarast, det må berre opplevast. Og så får du så lyst til å gjer noke for dei, å hjelpe dei, men du veit liksom ikkje kva du skal gjere.
Bilde kjøme når eg har komt tilbake til Norge og har fått min egen PC og fått bilde inn på dataen. Så dokke får berre vente i spenning :D
onsdag 7. november 2007
Landsbybesøk og Berastagi
Eg fikk ikkje blogga i går fordi vi var kjempeslitne i går kveld etter ein heil dag i bil og masse inntrykk å fordøye. Vi starta å kjøre klokka 07.00 og kom tilbake nesten 23.00, så det var ein longe dag. Kvar vei tok ca 5 timar å kjøre. På veien til stoppa vi på ein lokal restaurant, på ein plass eg ikkje veit kva heite, og åt lokal mat, det var ris, med ein eller anna saus til, og så fekk vi steikt gris, og så noke svin som var kokt i blod, det er veldig vanlig her, det var skikkelig sterkt, og ikkje det beste eg har smakt, men det smakte i hvert fall ikkje blod :P På veien tilbake åt vi på ein asiatisk restaurant i Berastagi, der vi åt litt forskjellige retta blant anna friterte kylling, kylling i sursøt saus og så noke anna som eg ikkje er heilt sikker på kva det var, men det var i hvert fall veldig godt. Og så var det kinesisk mat, og det var sånn ca sånn ein kan få på kinarestauranta i Norge også.
Vi var og skulle sjå på eit av dei prosjekta som Val har, det er eit prosjekt som skal støtte lokalbefolkninga med utdanning og kunnskap til og skulle greie seg etter at landsbyen deira blir ødelagt. Det er ei ganske long historie og litt innvikla, men der er noken rike frå vesten ein plass som har funnet ut at der er gull her på Sumatra, og då bestemte dei seg for å komme hit og lage gullgruve, sånn at dei kan tjene seg masse meir pengar, uten å tenke på lokalbefolkninga som blir ramma av det. Det som skjer når dei skal holde på med gruvedrift er at det blir masse farlige utslepp som forurensar drikkevatnet og det vatnet som går til rismarkene deira. Det gjer selfølgelig at avlingane deira blir dårligare og til slutt greie dei ikkje å bo der fordi dei ikkje har noke å leve av og fordi dei ikkje har kunnskap om korleis dei kan reinse vatnet eller drive effektivt jordbruk. Og selfølgelig bryr ikkje dei som drive gruva seg om det. I tillegg har dei som bygge gruva kjøpt opp monge av husa og landet deira, gruvedrivarane har noken gonga komt med ein del pengar kontant og lagt det på bordet til disse fattige bondane og bedt om å få kjøpe landet deira, og mnge har solgt uten å tenke på konsekvensane, med svake løfter om at sjølv om dei ikkje lenger eig jorda så kan dei få bo der likevel. Men det som kan skje er at dei enten blir jaga vekk eller må reise sjølv fordi dei ikkje lenger har noke å leve av. Og så har dei fått så lite for jorda si i tillegg, gruvedrivarane kjøpte jorda deira for ca 25 kroner per kvadratmeter, og då har dei ikkje lenger noka framtid fordi dei ikkje har noke å dyrke maten sin på, og pengar er veldig lett å bruke opp på ein gong. Det er tre landsbyar som er mest ramma. Vi var og besøkte to av dei. NLM gjer foreløpig ikkje noke direkte for dette prosjektet, men dei gir støtte til ein lokal organisasjon som prøvar å hjelpe disse menneska som er ramma. Det var sterkt å sjå kor lite håp dei har igjen for å greie seg på eigenhand og så glad dei var for å sjå oss, og nesten desperate etter hjelp til å kunne greie seg, og dei er så takknemlige for at noken bryr seg. Drikkevatnet deira er allereie forurensa, og dei som drive gruva veit om det og drikker bevisst ikkje av det, men bestiller vatn frå andre plassar. Noke anna er at landsbyfolka er veldig delt i oppfatninga om gruva er bra eller dårlig, noken meinar det er bra fordi gruvedriverane tilsette lokale folk til å jobbe i gruva, dei får lønn kvar dag og for ein indoneser er lønna ganske bra, ca 20 kroner dagen. Men dei ser ikkje dei langsiktige konsekvensane, for den gruva kjøme sikkert ikkje til å vere der meir enn 15-20 år og så er den vekk og då har dei ikkje lenger noke å leve av. Og så når folket ikkje lenger har jord å dyrke på blir kvinnene og dei andre som ikkje kan arbeide i gruvene arbeidslause.
Det trur eg var nok informasjon på ein gong:P Men det er skikkelig dårlig gjort å øydeleggje samfunn for pengar, og eg synst så synd på dei som ikkje har noke frå før av, men likevel må gi frå seg det dei har, sånn at folk so allereie er rike skal bli enda rikare, og så bryr dei seg ikkje om kva det gjer med folket der eingong.
Jess, og så i dag så har det vore ein litt "lettare" dag. Eg, Rikke, Silje Herje og yngste sønnen hennar, David, var i Berastagi, uttalast Brastagi, der vi først gikk ein liten tur i jungelen bort til eit kjempe fint fossefall. Der fikk vi sjå apar som hoppa mellom trea og masse fine blomster og forskjellig, og så fann vi noken indonesiske villjordbær, som var ganske god, men ikkje noke i forhold til dei norske:D Etter jungelturen, der vi gikk sikkert berre sånn 30 min til sammen, køyrte vi og bada i varme kilder, og det var dødsherlig! Det lukta råttent egg, men det var så deilig! Vatnet kom i frå ein vulkan og ført i rør til monge basseng som dei har der. Etter det køyrte vi og besøkte ein familie som Silje har hatt veldig god kontakt med, Smiley og Sesilia og lille søte Nowall, som drive ein cafè i Berastagi, som er då nabobyen til Medan, og åt middag der. Vi fikk steikt kylling og sursøt saus og ris, det er kjempe godt! NAM!!!! Og så gikk vi litt på markedet i byen og såg litt på ting som dei solgte der og så kjøpte eg eit lite fotoalbum, eit armband, ein nøkkelring og eit penal, alt handlagd. Utrulig kor flinke dei eg å lage ting og det er utrulig kor billig dei selge det. Og så kjøpte vi oss mango, men fann ut at mango i Indonesia ikkje er like god som den mangoen vi får i Norge, det var litt nedtur. Og så køyrte vi tilbake til Medan, og resten av dagen skal vi berre slappe av og kose oss.
Eg har tatt ein del bilde i dag og i går, men eg fann ut at det er ganske tongvindt å leggje bilda inn på dataen her når eg ikkje har usb-ledninga, så dokke får vente med og sjå bilder til eg kjem tilbake:P
Vi var og skulle sjå på eit av dei prosjekta som Val har, det er eit prosjekt som skal støtte lokalbefolkninga med utdanning og kunnskap til og skulle greie seg etter at landsbyen deira blir ødelagt. Det er ei ganske long historie og litt innvikla, men der er noken rike frå vesten ein plass som har funnet ut at der er gull her på Sumatra, og då bestemte dei seg for å komme hit og lage gullgruve, sånn at dei kan tjene seg masse meir pengar, uten å tenke på lokalbefolkninga som blir ramma av det. Det som skjer når dei skal holde på med gruvedrift er at det blir masse farlige utslepp som forurensar drikkevatnet og det vatnet som går til rismarkene deira. Det gjer selfølgelig at avlingane deira blir dårligare og til slutt greie dei ikkje å bo der fordi dei ikkje har noke å leve av og fordi dei ikkje har kunnskap om korleis dei kan reinse vatnet eller drive effektivt jordbruk. Og selfølgelig bryr ikkje dei som drive gruva seg om det. I tillegg har dei som bygge gruva kjøpt opp monge av husa og landet deira, gruvedrivarane har noken gonga komt med ein del pengar kontant og lagt det på bordet til disse fattige bondane og bedt om å få kjøpe landet deira, og mnge har solgt uten å tenke på konsekvensane, med svake løfter om at sjølv om dei ikkje lenger eig jorda så kan dei få bo der likevel. Men det som kan skje er at dei enten blir jaga vekk eller må reise sjølv fordi dei ikkje lenger har noke å leve av. Og så har dei fått så lite for jorda si i tillegg, gruvedrivarane kjøpte jorda deira for ca 25 kroner per kvadratmeter, og då har dei ikkje lenger noka framtid fordi dei ikkje har noke å dyrke maten sin på, og pengar er veldig lett å bruke opp på ein gong. Det er tre landsbyar som er mest ramma. Vi var og besøkte to av dei. NLM gjer foreløpig ikkje noke direkte for dette prosjektet, men dei gir støtte til ein lokal organisasjon som prøvar å hjelpe disse menneska som er ramma. Det var sterkt å sjå kor lite håp dei har igjen for å greie seg på eigenhand og så glad dei var for å sjå oss, og nesten desperate etter hjelp til å kunne greie seg, og dei er så takknemlige for at noken bryr seg. Drikkevatnet deira er allereie forurensa, og dei som drive gruva veit om det og drikker bevisst ikkje av det, men bestiller vatn frå andre plassar. Noke anna er at landsbyfolka er veldig delt i oppfatninga om gruva er bra eller dårlig, noken meinar det er bra fordi gruvedriverane tilsette lokale folk til å jobbe i gruva, dei får lønn kvar dag og for ein indoneser er lønna ganske bra, ca 20 kroner dagen. Men dei ser ikkje dei langsiktige konsekvensane, for den gruva kjøme sikkert ikkje til å vere der meir enn 15-20 år og så er den vekk og då har dei ikkje lenger noke å leve av. Og så når folket ikkje lenger har jord å dyrke på blir kvinnene og dei andre som ikkje kan arbeide i gruvene arbeidslause.
Det trur eg var nok informasjon på ein gong:P Men det er skikkelig dårlig gjort å øydeleggje samfunn for pengar, og eg synst så synd på dei som ikkje har noke frå før av, men likevel må gi frå seg det dei har, sånn at folk so allereie er rike skal bli enda rikare, og så bryr dei seg ikkje om kva det gjer med folket der eingong.
Jess, og så i dag så har det vore ein litt "lettare" dag. Eg, Rikke, Silje Herje og yngste sønnen hennar, David, var i Berastagi, uttalast Brastagi, der vi først gikk ein liten tur i jungelen bort til eit kjempe fint fossefall. Der fikk vi sjå apar som hoppa mellom trea og masse fine blomster og forskjellig, og så fann vi noken indonesiske villjordbær, som var ganske god, men ikkje noke i forhold til dei norske:D Etter jungelturen, der vi gikk sikkert berre sånn 30 min til sammen, køyrte vi og bada i varme kilder, og det var dødsherlig! Det lukta råttent egg, men det var så deilig! Vatnet kom i frå ein vulkan og ført i rør til monge basseng som dei har der. Etter det køyrte vi og besøkte ein familie som Silje har hatt veldig god kontakt med, Smiley og Sesilia og lille søte Nowall, som drive ein cafè i Berastagi, som er då nabobyen til Medan, og åt middag der. Vi fikk steikt kylling og sursøt saus og ris, det er kjempe godt! NAM!!!! Og så gikk vi litt på markedet i byen og såg litt på ting som dei solgte der og så kjøpte eg eit lite fotoalbum, eit armband, ein nøkkelring og eit penal, alt handlagd. Utrulig kor flinke dei eg å lage ting og det er utrulig kor billig dei selge det. Og så kjøpte vi oss mango, men fann ut at mango i Indonesia ikkje er like god som den mangoen vi får i Norge, det var litt nedtur. Og så køyrte vi tilbake til Medan, og resten av dagen skal vi berre slappe av og kose oss.
Eg har tatt ein del bilde i dag og i går, men eg fann ut at det er ganske tongvindt å leggje bilda inn på dataen her når eg ikkje har usb-ledninga, så dokke får vente med og sjå bilder til eg kjem tilbake:P
måndag 5. november 2007
3. dag i medan
I dag har vi ikkje gjort så masse spesielt når det gjeld prosjekta og slikt, men vi har blitt litt bedre kjent med misjonærane så er her og fått vite litt meir om kva planen for veka er. Sidan eg skal ha noke å skrive om seinare så får dokke berre vente i spenning på kva vi skal gjere seinare i veka:p
Dagen begynte med misjonærsamling klokka 9.00 der alle misjonærane, + oss, var samla og song og ba litt først, før dei snakka om litt meir praktiske ting og litt kva vi skal gjere og kva som skal skje og sånn, åso var det sosialt etterpå. Etter det var eg, Rikke og Maren, som er ettåring her nede, på lunsj til familien Stavland. Dei er så greie alle sammen her nede, både misjonærane og dei innfødte, vi føler oss så velkommen, vi føler i hvert fall ikkje at vi trenge oss på, og det er så deilig :D Men i hvert fall så fikk vi lunsj, og det var knall godt. Den Indonesiske maten er skikkelig god. Alle misjonærane har hushjelpe heime med seg, så det er ofte dei så laga mat, og dei er no så flinke då!! Eg veit ikkje heilt kva vi fikk og kva det heite, men det var i hvert fall ein rett med noken bittebittebittebitte små fisk med noken nøtte og noke, veldig godt, og så ei eller anna kyllingsuppe med noken rare grønnsaker som også var veldig godt, og så ris, som eg ikkje like så godt til vanlig, men her er det gudd:D
Åso etterpå fekk vi is å kaffi!!
Etter ein nydelig lunsj med heilt fantastisk selskap, kjørte vi og henta Mariel, dattera til Silje og Kjell Audun Herje, og slapp av Maren som skulle ha norsk, internett undervisning med Benjamin, eldste sønnen til Herje. Så var det "heim" igjen og slappte av litt før vi gikk til tøymarkedet med Silje Herje og Mariel, for å få SYDD oss kjolar :D Skikkelige skreddersydde kjola, sånn som vi vil ha dei. Min kosta ca 300-400 norske kroner og Rikke sin kosta ca 600-700 krone, og det var med spesial laga sko og det heile, så det var gøy, så no ventar vi i spenning til laurdag då kjolane skal vere ferdige og vi får prøve dei på :D Rikke sin kjole er ei tradisjonel drakt, som er skikkelig fin, og min er sånn så eg skal ha på meg på julefesten.
Etter det møtte vi Maren og sønnane til Silje, Benjamin å David, på Sun Plaza som er eit gedigent kjøpesenter, som er for overklassa her i Medan då, der åt vi middag. Og det var skikkelig godt det me, eg er heilt forelska i maten her, litt bedre enn maten på Vestborg (håpe ingen blir fornærma), og så gikk eg, Rikke og Maren og shoppa litt forskjellig, t-skjorte, surfe shorts og sånne ting. Ekte puma t-skjorter til 40 kr per stk, er eit røverkjøp altså :D
Så i dag har det stortsett vore shopping, men vi skal gjere litt anna også altså, for dei som lurte, men litt ferie må det no vere lov å ta. Og så berre for å understreke det, så er det skikkelig stor forskjell på rike og fattige her, skikkelige kontrastar, og så leve dei oppå kvarandre sånn, det er så rart å sjå. Men sjølv om dei er fattige, så virka dei så glade, og dei har heilt andre verdiar, pengar betyr ikkje alt for dei liksom, så lenge dei har kvarandre og dei greie å overleve, så virka det som om dei har det heilt bra. Det er så annaleis enn det som er i Norge, der dei fleste tenke at det å ha masse penga er det som er viktigast i livet og det er det så gjer dei lykkelige, men det er no ikkje sånn, det vise på dei fattige her. Og så er dei så hyggelige og smila og helse på deg og... heilt utrulig kor gjestfrie dei er, i hvert fall når du tenke på Norge der dei fleste ser stygt på utenlandske å sett seg sjølv foran andre. Alle nordmenn burde reise til Indonesia eller eit sånt land og fått ting litt i perspektiv og sammenlikne seg med andre folk, så kanskje ikkje har det like bra så oss materielt, men likevel er glad og fornøgde, og så sette dei so stor pris på dei små tinga som vi teke for gitt. Eg synest det er skikkelig rart. Sjølv om vi har alt vi treng og meir enn det, så manglar vi noke, noke som dei har her, omsorg for kvarandre ikkje berre for familie og kjente, men også for naboar og heilt framande folk. Og så blir dei så glade for så lite.
Eg har selfølgelig ikkje fått tatt noken bilde no heller, for eg er glømsk når det gjeld akkurat det, så eg har gløymt kameraet mitt kvar gong. Heldigvis har Rikke tatt ein del bilde så eg skal få brent på CD før vi reise herifrå..
Vi har det kjempe bra her, og storkosa oss, det er berre heilt topp..
Dokke må kose dokke heime i Norge :D
Dagen begynte med misjonærsamling klokka 9.00 der alle misjonærane, + oss, var samla og song og ba litt først, før dei snakka om litt meir praktiske ting og litt kva vi skal gjere og kva som skal skje og sånn, åso var det sosialt etterpå. Etter det var eg, Rikke og Maren, som er ettåring her nede, på lunsj til familien Stavland. Dei er så greie alle sammen her nede, både misjonærane og dei innfødte, vi føler oss så velkommen, vi føler i hvert fall ikkje at vi trenge oss på, og det er så deilig :D Men i hvert fall så fikk vi lunsj, og det var knall godt. Den Indonesiske maten er skikkelig god. Alle misjonærane har hushjelpe heime med seg, så det er ofte dei så laga mat, og dei er no så flinke då!! Eg veit ikkje heilt kva vi fikk og kva det heite, men det var i hvert fall ein rett med noken bittebittebittebitte små fisk med noken nøtte og noke, veldig godt, og så ei eller anna kyllingsuppe med noken rare grønnsaker som også var veldig godt, og så ris, som eg ikkje like så godt til vanlig, men her er det gudd:D
Åso etterpå fekk vi is å kaffi!!
Etter ein nydelig lunsj med heilt fantastisk selskap, kjørte vi og henta Mariel, dattera til Silje og Kjell Audun Herje, og slapp av Maren som skulle ha norsk, internett undervisning med Benjamin, eldste sønnen til Herje. Så var det "heim" igjen og slappte av litt før vi gikk til tøymarkedet med Silje Herje og Mariel, for å få SYDD oss kjolar :D Skikkelige skreddersydde kjola, sånn som vi vil ha dei. Min kosta ca 300-400 norske kroner og Rikke sin kosta ca 600-700 krone, og det var med spesial laga sko og det heile, så det var gøy, så no ventar vi i spenning til laurdag då kjolane skal vere ferdige og vi får prøve dei på :D Rikke sin kjole er ei tradisjonel drakt, som er skikkelig fin, og min er sånn så eg skal ha på meg på julefesten.
Etter det møtte vi Maren og sønnane til Silje, Benjamin å David, på Sun Plaza som er eit gedigent kjøpesenter, som er for overklassa her i Medan då, der åt vi middag. Og det var skikkelig godt det me, eg er heilt forelska i maten her, litt bedre enn maten på Vestborg (håpe ingen blir fornærma), og så gikk eg, Rikke og Maren og shoppa litt forskjellig, t-skjorte, surfe shorts og sånne ting. Ekte puma t-skjorter til 40 kr per stk, er eit røverkjøp altså :D
Så i dag har det stortsett vore shopping, men vi skal gjere litt anna også altså, for dei som lurte, men litt ferie må det no vere lov å ta. Og så berre for å understreke det, så er det skikkelig stor forskjell på rike og fattige her, skikkelige kontrastar, og så leve dei oppå kvarandre sånn, det er så rart å sjå. Men sjølv om dei er fattige, så virka dei så glade, og dei har heilt andre verdiar, pengar betyr ikkje alt for dei liksom, så lenge dei har kvarandre og dei greie å overleve, så virka det som om dei har det heilt bra. Det er så annaleis enn det som er i Norge, der dei fleste tenke at det å ha masse penga er det som er viktigast i livet og det er det så gjer dei lykkelige, men det er no ikkje sånn, det vise på dei fattige her. Og så er dei så hyggelige og smila og helse på deg og... heilt utrulig kor gjestfrie dei er, i hvert fall når du tenke på Norge der dei fleste ser stygt på utenlandske å sett seg sjølv foran andre. Alle nordmenn burde reise til Indonesia eller eit sånt land og fått ting litt i perspektiv og sammenlikne seg med andre folk, så kanskje ikkje har det like bra så oss materielt, men likevel er glad og fornøgde, og så sette dei so stor pris på dei små tinga som vi teke for gitt. Eg synest det er skikkelig rart. Sjølv om vi har alt vi treng og meir enn det, så manglar vi noke, noke som dei har her, omsorg for kvarandre ikkje berre for familie og kjente, men også for naboar og heilt framande folk. Og så blir dei så glade for så lite.
Eg har selfølgelig ikkje fått tatt noken bilde no heller, for eg er glømsk når det gjeld akkurat det, så eg har gløymt kameraet mitt kvar gong. Heldigvis har Rikke tatt ein del bilde så eg skal få brent på CD før vi reise herifrå..
Vi har det kjempe bra her, og storkosa oss, det er berre heilt topp..
Dokke må kose dokke heime i Norge :D
laurdag 3. november 2007
Medan
Etter to lange dagar så starta 07.00 fredag, då eg stod opp heime og gjorde meg klar til å reise, til kl 16.00, laurdag, norsk tid, som då er 22.00 indonesisk tid, var vi endelig framme i Medan, Indonesia, og vi har fått trefft noken av misjonærane her, og snart ska vi dusje og gjere oss klare til å legge oss sidan begge to e ganske trøtte å slitne. Turen starta for meg på Vigra, der eg tok fly til Gardermoen kl 10.40 fredag, der eg møtte Rikke Ludvigsen, som eg skal reise saman med på heile denne spennande turen. Etter 6 timers venting på Gardermoen reiste vi vidare til Amsterdam. Der hadde vi to timar til å orientere oss, sjekke inn og finne gate-en vår. Åso var det rett på eit 12 timers fly til Singapore. Det var ei veldig long reise, men heldigvis hadde vi eigne tv-skjermar som vi kunne sjå alle slags filma, musikk, seria å forskjellige andre ting. I tillegg hadde eg med meg fleire bøker for å få tida til å gå. Eg sov ein del, men Rikke fekk nesten ikkje sove i det heile, så eg var ikkje så veldig godt selskap trur eg. I Singapore var vi i ca 3 tima, der vi åt mat på Burger King, sidan ingen av oss likte så veldig godt flymaten:P Så endelig etter ein nesten 2 timers flytur til Medan var vi endelig framme og kunne slappe av. Her er regntid no og derfor er lufta veldig fuktig, klam og varm. Då vi landa var her litt over 30 grader. No skal eg ta meg ein lenge etterlengta dusj.
Eg har dessverre ikkje fått tatt noken bilde enda, men eg skal prøve så godt eg kan å få posta noken litt etterkvart. Håpe dokke har det bra heime i Norge og dokke på Vestborg pluss foreldre og familie må kose dokke masse på haustfesten.
Eg har dessverre ikkje fått tatt noken bilde enda, men eg skal prøve så godt eg kan å få posta noken litt etterkvart. Håpe dokke har det bra heime i Norge og dokke på Vestborg pluss foreldre og familie må kose dokke masse på haustfesten.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
